DIN INDRE REISE, Postgården, Finnsnes

Performance

309802688_670176734255393_5195248965480171635_n - Salangsverket
195 x 130 cm, egg olje tempera.
Det jevne regnet gir stillhet og ro. Det er lett å ta til seg fornemmelsene som kommer til meg der jeg står og maler. De handler om kvalitetene i omgivelsene, og ikke om noe er pent eller stygt. Jeg opplever kraft, redsel, iver og skuffelser, og ser en mengde strukturer og gråtoner i betongen, den rødbrune knudrete armeringen og det irrgrønne fløyelsaktige gresset.
Jeg skal bidra med en tre dager lang «performance», en opptreden under årets Salangen Biennale. Temaet for utstillingen og rammen rundt mitt kunstneriske bidrag, er betydningen naturen og arkitekturhistorien har på kunstuttrykket og omvendt.
For meg som står og maler kommer opplevelsene som stemninger. Som et vagt bakteppe ligger tanken på folkelivet og iveren som var her da Salangs- verket ble bygget for over hundre år siden, og skuffelsen over at denne aktiviteten ble lagt ned etter bare fem års drift. Jernmalmens kvalitet var ikke så god som forventet. De store truende veggene har kraftig armering som stikker for- vridd inn i rommet, og giganten av et bygg viser hvilke krefter veggene skulle motstå når malmen ble knust.
Det som kommer til meg som en sterkere opplevelse i nuet er regnet, konstant dryppende, og det milde uttrykket naturens påvirkning har hatt på stedet. Vegetasjonen har begynt å ta området tilbake. Bakken er dekket av grønn mose og det rager høye trær i ruinene.
Rundt meg står publikum, og jeg vet at noe står på spill. Presset på at jeg må klare å uttrykke noe genuint, balanseres opp mot vissheten om at jeg vil finne roen og stillheten som gjør meg mottagelig. De ytre påvirkningene åpner opp for de indre sanseerfaringene, kvaliteter som berører noe hos meg. Formidlingen min i maleriet baseres på disse kvalitetene, påvirkes av regnets utfordringer og sluttføres ved hjelp av motet mitt.
Jeg kjenner jeg står støtt i meg, slik at jeg kan slippe meg ut fra det kontroller- ende og tenkende. Jeg lytter åpent og genuint, og snur fokuset bort fra meg og min prestasjon mot det jeg lytter til – det som blir formet på lerretet. Når jeg lytter gjør jeg det uten å være forutinntatt, og opplevelsene fra de ytre omgivelsene kan derfor riste løs mine lagrede sanseerfaringer. Ved å se på det jeg maler som om det er det første bildet jeg har malt, holder jeg oppe nysgjerrigheten. Jeg slipper tankene og konsentrerer meg om pusten, og slik åpner jeg opp for impulsene om hva jeg skal male.

Salangsverket
195 x 130 cm, egg olje tempera.
Det jevne regnet gir stillhet og ro. Det er lett å ta til seg fornemmelsene som kommer til meg der jeg står og maler. De handler om kvalitetene i omgivelsene, og ikke om noe er pent eller stygt. Jeg opplever kraft, redsel, iver og skuffelser, og ser en mengde strukturer og gråtoner i betongen, den rødbrune knudrete armeringen og det irrgrønne fløyelsaktige gresset.
Jeg skal bidra med en tre dager lang «performance», en opptreden under årets Salangen Biennale. Temaet for utstillingen og rammen rundt mitt kunstneriske bidrag, er betydningen naturen og arkitekturhistorien har på kunstuttrykket og omvendt.
For meg som står og maler kommer opplevelsene som stemninger. Som et vagt bakteppe ligger tanken på folkelivet og iveren som var her da Salangs- verket ble bygget for over hundre år siden, og skuffelsen over at denne aktiviteten ble lagt ned etter bare fem års drift. Jernmalmens kvalitet var ikke så god som forventet. De store truende veggene har kraftig armering som stikker for- vridd inn i rommet, og giganten av et bygg viser hvilke krefter veggene skulle motstå når malmen ble knust.
Det som kommer til meg som en sterkere opplevelse i nuet er regnet, konstant dryppende, og det milde uttrykket naturens påvirkning har hatt på stedet. Vegetasjonen har begynt å ta området tilbake. Bakken er dekket av grønn mose og det rager høye trær i ruinene.
Rundt meg står publikum, og jeg vet at noe står på spill. Presset på at jeg må klare å uttrykke noe genuint, balanseres opp mot vissheten om at jeg vil finne roen og stillheten som gjør meg mottagelig. De ytre påvirkningene åpner opp for de indre sanseerfaringene, kvaliteter som berører noe hos meg. Formidlingen min i maleriet baseres på disse kvalitetene, påvirkes av regnets utfordringer og sluttføres ved hjelp av motet mitt.
Jeg kjenner jeg står støtt i meg, slik at jeg kan slippe meg ut fra det kontroller- ende og tenkende. Jeg lytter åpent og genuint, og snur fokuset bort fra meg og min prestasjon mot det jeg lytter til – det som blir formet på lerretet. Når jeg lytter gjør jeg det uten å være forutinntatt, og opplevelsene fra de ytre omgivelsene kan derfor riste løs mine lagrede sanseerfaringer. Ved å se på det jeg maler som om det er det første bildet jeg har malt, holder jeg oppe nysgjerrigheten. Jeg slipper tankene og konsentrerer meg om pusten, og slik åpner jeg opp for impulsene om hva jeg skal male.

IMG_9230 - Det er kaldt
Føret er trått, æi skyver skien forover – steg for steg. Tar i med armean- tak for tak.
Æi går mot nord
På venstre side passere æi Brøggerbreen og følger fjellkjeden utover Brøggerhalvøya.
Til høyre for meg bølger det kvite landskapet seg ned mot havet.
Tre snøskutere kommer fra nord på vei til Ny-Ålesund. De hilser til hjelmen. Og så e æi alene. Det e stille.
Æi går mot nord
Æi har våpen og signalpistol. Dreier hodet sakte mot venstre og så høyre med jevne mellomrom for å se om det e isbjørn.
Æi går steg for steg og tar i med arman Kjenner at æi e her og nå.
Det e kaldt på fingran så æi samle dem i votten mens æi går. Vekselsvis venstre og høyre.
Fra nord kommer det mørke skya. Blir det uvær?
Æi går mot nord
Det e en kald sno og æi drar lua nedover kinnet
Æi har ikke telefon-dekning og må klare meg sjøl.
Æi går litt til, men snur og dreie av mot sjøen til ei hytte æi vet e ved fjorden.
Æi følger nøye med over hver bakketopp. E det bjørn? Så over en bakketopp ser æi hytta - helt nede ved Kongsfjorden. Æi stake, får litt fart og tar en klønete telemarkssving og lander på trammen.
Banker av meg snøen og går inn. Fyre i ovnen, tar på tørr ulltrøye, setter meg med ryggen helt inn til ovnen.
Æi føle en ro
Æi e i meg midt mellom usikkerhet og trygghet, mellom kulde og varme, mellom sult og metthet
Æi føle meg stødig og i meg – her og nå – og oppleve å være i presens. Æi løfte kaffekoppen til munnen. Æi drikk. Æi spis.
På vei hjem går æi langs sjøen og følger et trangt elveleie. Snøfonnene ligger som et tak over og skinner hvitt mot de mørke, gråblå skyan.
Æi dett litt ut av tilstedeværelsen når æi tenke at det e lengre hjem enn æi huske.
Æi går steg for steg, fiskebein for fiskebein, fiskebein for fiskebein. Og igjen...
Æi føle en ro.

Tilbake på atelieret e æi fremdeles i presens. Et nytt, hvitt lerret ligger klar og æi lar meg overraske over hvilke farger æi velge.
Først gult, ( blander en gul, velger en bred pensel og kjenner etter hvor penselen skal føres.) Så en blå. Kan æi finne den? ( blander kobolt blå og brun umbra.) Et tynt lag med denne blå males. Bilde tørke mens æi drikk kaffe. Mørk blå skal på. Det går dager slik hvor lag på lag, linje på linje tilføres. En lys blågrå males og til slutt noe rødt før mørke linjer trekkes opp. Der er bildet ferdig.
Æi bære bildet ut til den naturen som har påvirket meg - og setter det mot nord!

Det er kaldt
Føret er trått, æi skyver skien forover – steg for steg. Tar i med armean- tak for tak.
Æi går mot nord
På venstre side passere æi Brøggerbreen og følger fjellkjeden utover Brøggerhalvøya.
Til høyre for meg bølger det kvite landskapet seg ned mot havet.
Tre snøskutere kommer fra nord på vei til Ny-Ålesund. De hilser til hjelmen. Og så e æi alene. Det e stille.
Æi går mot nord
Æi har våpen og signalpistol. Dreier hodet sakte mot venstre og så høyre med jevne mellomrom for å se om det e isbjørn.
Æi går steg for steg og tar i med arman Kjenner at æi e her og nå.
Det e kaldt på fingran så æi samle dem i votten mens æi går. Vekselsvis venstre og høyre.
Fra nord kommer det mørke skya. Blir det uvær?
Æi går mot nord
Det e en kald sno og æi drar lua nedover kinnet
Æi har ikke telefon-dekning og må klare meg sjøl.
Æi går litt til, men snur og dreie av mot sjøen til ei hytte æi vet e ved fjorden.
Æi følger nøye med over hver bakketopp. E det bjørn? Så over en bakketopp ser æi hytta - helt nede ved Kongsfjorden. Æi stake, får litt fart og tar en klønete telemarkssving og lander på trammen.
Banker av meg snøen og går inn. Fyre i ovnen, tar på tørr ulltrøye, setter meg med ryggen helt inn til ovnen.
Æi føle en ro
Æi e i meg midt mellom usikkerhet og trygghet, mellom kulde og varme, mellom sult og metthet
Æi føle meg stødig og i meg – her og nå – og oppleve å være i presens. Æi løfte kaffekoppen til munnen. Æi drikk. Æi spis.
På vei hjem går æi langs sjøen og følger et trangt elveleie. Snøfonnene ligger som et tak over og skinner hvitt mot de mørke, gråblå skyan.
Æi dett litt ut av tilstedeværelsen når æi tenke at det e lengre hjem enn æi huske.
Æi går steg for steg, fiskebein for fiskebein, fiskebein for fiskebein. Og igjen...
Æi føle en ro.

Tilbake på atelieret e æi fremdeles i presens. Et nytt, hvitt lerret ligger klar og æi lar meg overraske over hvilke farger æi velge.
Først gult, ( blander en gul, velger en bred pensel og kjenner etter hvor penselen skal føres.) Så en blå. Kan æi finne den? ( blander kobolt blå og brun umbra.) Et tynt lag med denne blå males. Bilde tørke mens æi drikk kaffe. Mørk blå skal på. Det går dager slik hvor lag på lag, linje på linje tilføres. En lys blågrå males og til slutt noe rødt før mørke linjer trekkes opp. Der er bildet ferdig.
Æi bære bildet ut til den naturen som har påvirket meg - og setter det mot nord!

Skjermbilde 2022-11-03 kl. 19.45.39 - Verdighet 140 x 115 cm
I Ny-Ålesund på Svalbard ble det etablert en forskningsstasjon etter at gruvedriften ble lagt ned. Det er vanskelig for menigmann å komme dit. Norske bildende kunstnere har imidlertid fått ta i bruk ett av husene hvor kunstnere kan bo i perioder for å utøve kunst. Og jeg har vært der fem ganger.
Jeg har en sterk dragning til stedet på grunn av den rene naturen og vissheten om at en er langt fra sivilisasjonen. Det er nødvendig å være ekstra skjerpet når man går på tur alene. Jeg har en strategi i tilfelle jeg møter en isbjørn, for hvordan jeg klarer meg selv og hvordan jeg kommer meg hjem på egenhånd. Jeg er litt redd på de turene. Og samtidig er jeg i et eventyr. Jeg er ved fjell og hav på samme tid. Uten trær er linjene rene. I min skjerpet het tar jeg lett til meg med alle sanser. En natur med hvite myke fjell som bøyde av og gikk ned til havet. Den kalde, fin snø som knitrer under skiene.
Ved gruveområdet hvor man ser restene av inngangen til de sammenfalte gruvene fra ulykken i 1962 får jeg en vemodig stemning. Et av bildene jeg malte minnet meg om hendelsen og ga meg tanken om at de elleve som var begravd i gruven hadde stått på sin post og på den måten beholdt sin verdighet. På samme måte opplevde jeg at det er en verdighet å bli begravd på sin post.
Det nevnte bilde ga jeg tittelen «Verdighet» og er en honnør til de elleve.

Verdighet 140 x 115 cm
I Ny-Ålesund på Svalbard ble det etablert en forskningsstasjon etter at gruvedriften ble lagt ned. Det er vanskelig for menigmann å komme dit. Norske bildende kunstnere har imidlertid fått ta i bruk ett av husene hvor kunstnere kan bo i perioder for å utøve kunst. Og jeg har vært der fem ganger.
Jeg har en sterk dragning til stedet på grunn av den rene naturen og vissheten om at en er langt fra sivilisasjonen. Det er nødvendig å være ekstra skjerpet når man går på tur alene. Jeg har en strategi i tilfelle jeg møter en isbjørn, for hvordan jeg klarer meg selv og hvordan jeg kommer meg hjem på egenhånd. Jeg er litt redd på de turene. Og samtidig er jeg i et eventyr. Jeg er ved fjell og hav på samme tid. Uten trær er linjene rene. I min skjerpet het tar jeg lett til meg med alle sanser. En natur med hvite myke fjell som bøyde av og gikk ned til havet. Den kalde, fin snø som knitrer under skiene.
Ved gruveområdet hvor man ser restene av inngangen til de sammenfalte gruvene fra ulykken i 1962 får jeg en vemodig stemning. Et av bildene jeg malte minnet meg om hendelsen og ga meg tanken om at de elleve som var begravd i gruven hadde stått på sin post og på den måten beholdt sin verdighet. På samme måte opplevde jeg at det er en verdighet å bli begravd på sin post.
Det nevnte bilde ga jeg tittelen «Verdighet» og er en honnør til de elleve.